Det begynte når jeg var 8 eller 9 år gammel. Jeg lå i sengen og leste donald. Utenfor hørte jeg noen komme nærmere. Det var mamma. Hun åpnet døren, smilte og sa god natt, før hun gikk inn på badet. Badet var rett på andre side av veggen. Hun begynte å fylle badekaret. Gjennom veggen blei lyden dempet men tyngre. Jeg oppdaget hvor behagelig det var å høre på. Som et pledd som blei lagt over meg og pakket meg inn. Jeg fikk en indre ro og trygghet. Med en gang noen i familien skulle bade la jeg meg i sengen, eller satte meg ned utenfor døren. Jeg blei avhengig av denne opplevelsen. 

Det var slik alt startet. Og det forandret min baderutine. Jeg hoppa ikke bare oppi badekaret som en normal person. Først åpnet jeg krana. Så fant jeg meg noen håndklær, pakket meg inn og la meg på gulvet. Jeg var i himmelen. Det var kun meg. Alene bak en lukket dør. Ingen kunne komme inn. Vannet som traff bunnen av badekaret gjorde lyden mer spinkel i starten. Så blei den dypere og dypere. Det blokkerte ute alle andre lyder i huset, og jeg følte meg enda mer bortgjemt.
Jeg var alene, trygg og varm. Noen vanndråper forsvant ut av badekaret og fløy gjennom luften. De blei kalde, og traff huden min. En kriblende følelse spredte seg ut i hele kroppen. Jeg tenkte ikke på framtid eller fortid. Egentlig tenkte jeg ikke på noe i det hele tatt. Jeg bare opplevde følelser og sanseintrykk som dukket opp.

Så avslappet var jeg at jeg nesten sovnet. Men ikke helt. I små øyeblikk ble alt stille. Selv den kraftige lyden av badekaret forsvant. Så kom lydene tilbake. Jeg var så avslappet som jeg kunne være uten å sovne. 

Men så begynte bekymringene. Og de ble stadig sterkere. Hvor fult var badekaret nå? Ville det renne over snart? Til slutt, måtte jeg stenge krana, og det var over for denne gang.

Så fort det lot seg gjøre var jeg tilbake på badet. Og jeg hadde gjort noen forandringer for å gjøre det enda mer koselig. Dyne og pute hadde jeg i den ene hånda og donaldbladene i den andre. Så var det ut å hente katta. Hun hadde egentlig ikke lyst til å være der, men hun tolererte det for en stund. Noen hadde usynlige venner da de var små, noe jeg også hadde noen år tidligere. For meg var det katta mi som var den vennen. Vennen jeg kunne si alt ting ting.  Jeg begynte å fylle badekaret igjen, pakket meg inn i dyna og la meg på gulvet. Katten malte og vibrerte ved siden av meg. Donaldbladene var der, men jeg følte ikke for å lese de. Jeg ville bare at de skulle være der. 

Veggene på badet var delvis av tre med tydelig tekstur og kvister. Jeg stirret på veggen. Fokuserte på detaljene. Der var det også ett bilde som mamma hadde malt. Det var en åker med gress og noen trær på høyre side ilagt ett slør av tåke. I bakgrunnen kunne jeg skimte noen detaljer, men tåka blei tykkere.
Den skapte et ukjente mysterium i bakgrunnen. Hva som helst kunne gjemme seg der. Samtidig så prøvde jeg ikke å fantasere om hva som kunne være der. Bildet bare dro meg inn og jeg fokuserte på det ukjente.

Jeg fikk aldri nok av denne følelsen. Men foreldrene mine fikk nok. Varme opp vann kosta penger. De tok tak i vaskestaven og dunka i gulvet under meg. Det dro meg ut av den den transelignende tilstanden min. Tilbake til normalen. En normal og frustrert tilstand.  De ropte "Det er nok vann nå!"
Avhengig som jeg var, "badet" jeg oftere og oftere og foreldrene mine blei veldig utålmodige. De ropte og jeg ropte tilbake, "det er nesten ikke noe vann i badekaret!". 

Jeg blei vel desperat fordi jeg begynte å ta opp lyden på kassett. Dra ned i do tok jeg også opptak av. Hvorfor aner jeg ikke.
Da jeg skulle legge meg spilte jeg av denne kassetten. Men det var ikke det samme. Det var ingen erstatning. 

Så fort jeg hadde sjansen vendte jeg tilbake til badet. Åpnet jeg krana fult fikk jeg best lyd. Men da fylte badekaret seg raskere opp. Jeg prøvde å finne det rette kompromisset mellom best mulig lyd og lengst mulig lyd. Da blei jo lyden litt tynnere men jeg kunne legge øret mitt inntil badekaret. Det var varmt og godt og jeg fikk en deilig buldrende lyd. For en enkel ting å gjøre, som likevel var så fabelaktig. Men så tok alt slutt.

Jeg flyttet ut. Hadde ikke badekar og jeg glemte det bort. Etter flere år, når jeg var rundt 30, begynte nostalgien å komme. Minner fra barndommen dukket stadig opp. Jeg tenkte på det rare jeg gjorde. Fylle badekaret med vann mens jeg ligger ved siden av det? Ingen andre enn meg kunne vel ha gjort noe sånt. Eller? En dag gikk jeg på youtube og søkte etter "bathtub filling up". Jeg blei sjokkert av hva jeg så! Det dukket opp videoer på videoer av badekar som blei fylt med vann. De varte i mange timer og det var mange variasjoner av de. I kommentarfeltet delte folk sine barndomsminner. Og det var veldig mange likheter. Selvsagt var det variasjoner, men en ting hadde alle til felles. Vi alle hadde den samme opplevelsen. Følelsen av total avslapping, hygge og tilfredshet.

Her er noen korte uttdrag fra kommentarfeltet:

When someone took a bath I would dash upstairs and jump into bed and listen to the deep rumble

As I slowly start to drift asleep, I can feel the tiny droplets of water on my head feeling the goosebumps

i remember how i would lay down next to the bathtub itself with my favourite blanket and sit half asleep next to it

Selv om opptakene jeg gjorde på kassett ikke gjorde susen i gamle dager, så er kvaliteten fra youtube mye bedre. I tillegg spiller nok nostalgien en stor rolle. Det er ikke bare lyden og hvordan det påvirker oss, men også de gode minnene. Som andre også har fortalt er det veldig trivelig å lese andres minner samtidig som vi hører på lyden. Vi forstår hverandre. Vi setter oss inn i hverandres historier og kjenner på følelsene.

Har du lignende minner om badekaret da du var liten? Om du vil, del de gjerne med oss i kommentarfeltet under. Jeg gleder meg til å lese de :)